Fri fra Skam & Demonisk Dominans

Vitnesbyrd av Anna Olsen
Intervju skrevet av Eli Amalie Roska

Det nabogutten utsatte Anna Olsen (49) for i garasjen da hun var 4-5 år, skulle komme til å prege henne til langt inn i voksenlivet. Hun ser her tilbake på en oppvekst og ungdom med enorme utfordringer. Men jubler over at Jesus var med hele veien, og slår fast at Han i Sin gode tid satte henne fri fra alt det vonde.

Anna vokste opp i en radikal, kristen familie. Hun lærte i tidlig alder viktigheten av å ha et personlig forhold til Jesus, et bønneliv, og å fordype seg i Ordet. Familien var også gjennom mange år i oppveksten rundt på bedehus og tjente som sangevangelister. Allikevel skjedde det utenkelige.

• Som barn var vi mye utendørs og lekte med de andre barna i nabolaget. Men rett oppe i gaten vår bodde det en familie med 3 barn. Mine foreldre var skeptiske, og jeg husker det var problematisk å leke med disse. Vi fikk heller ikke lov til å gå hjem til dem.

Gutten som lokket Anna inn i garasjen var et av barna i denne familien. Han kunne ha vært et sted mellom 7 og 8 år. Han loste henne inn, innerst inne i en bod hvor det var et lite vindu. Det viste seg senere at en liten jente hadde oppdaget dem igjennom det vinduet. Da var de begge nakne, og gutten hadde instruert Anna i forhold til hva han ønsket hun skulle gjøre. Da hun ble en del eldre, skjønte hun at han blant annet hadde forsøkt seg på en form for voldtekt. Og til tross for de vonde minnene rundt det hele, levde hun i mange år i fornektelse – og klarte ikke å innse at dette var et overgrep. Hun utførte dog ikke alt han ønsket, og han fikk heller ikke helt til alt han prøvde på der i garasjen. Dette scenarioet åpnet imidlertid opp for enorme konsekvenser. Ikke minst åndelige.

Skammen

Jenten som hadde sett dem, reagerte på en måte som resulterte i at Anna skjønte at noe fryktelig hadde skjedd. Det hendte også en del ting rundt henne i umiddelbar tid etterpå som gjorde at hun ikke torde å fortelle det hele til foreldrene. Hun opplevde blant annet at en enorm skam kom over henne; en skam så tung og svart at den kjentes rent fysisk. I håp om å kunne hjelpe sin lille datter, prøvde moren å snakke med henne. Men hun nektet å fortelle hva som egentlig hadde foregått. Den nattsvarte skammen og den påfølgende frykten holdt Anna tilbake. Hun ble brakt inn i år med veldig mørke drømmer og marerittaktige opplevelser nattestid.

• Jeg forstod det ikke da, men det var demoniske drømmer. Jeg drømte at «voksne menn» som var malt i ansiktet, kom til barnerommet mitt om natten. Jeg er ikke sikker på når jeg drømte eller når jeg var våken. Men jeg kjente fysisk at jeg ble voldtatt og opplevde fysiske reaksjoner som følge av dette. Jeg forstod først etter at jeg som voksen ble satt fri, at det var demoner som forgrep seg på meg. Jeg var et lett bytte, da mine indre forsvarsverker lå i ruiner.

Hun beskriver videre opplevelser i oppveksten av å flere ganger høre fottrinn på verandaen, fingre som gravde seg inn i siden på henne, bli tatt kvelertak på, bli presset ned i madrassen for så å bli stiv og paralysert av frykt. Samt de stadig tilbakevendende nattsvarte drømmene. På barneskolen oppstod det en enorm ambivalens da hun i drømmene sine opplevde å bli voldtatt – og på en underlig og uforståelig måte på sett og vis også ønsket det.

Det hun ble introdusert for, liten som hun var, var også at hun ble seg veldig bevisst egen kropp. Allerede i barneskolen oppdaget hun masturbasjon, uten da å vite hva det var. Siden oppdaget hun etterhvert internett og diverse nattlige tv-kanaler som spydde ut pornografi. Det hele medførte en voldsom opplevelse av fordømmelse, og frykt for å bli «avslørt» og avvist.

Fra vondt til verre

Anna kommer til stadighet tilbake til problematikken rundt det at hun levde med denne voldsomme skammen i forhold til alt som skjedde med henne og rundt henne. Noe som også ble en usigelig belastning som påvirket sosialt liv. Parallelt med disse mørke hemmelighetene, ble hun mobbet på skolen fordi familien var så radikalt kristne. De ble kalt «den fanatiske familien», og hun ble i perioder vant til nesten daglig å forsvare troen sin. Avvisning og mobbing i kombinasjon med skam viste seg å være en ekstremt dårlig kombinasjon. Hun følte seg i tøffe ungdomsår aldri normal, og veldig annerledes enn alle andre. Noe som var i overkant mye å håndtere for en så ung jente.

«Bagateller» som blikk fra andre, kunne utløse en aldeles overveldende følelse av skam. Samt andre vanskelige følelser. Følelser Anna ikke klarte å kontrollere. «Uskyldige», og gjerne tilfeldige kommentarer kunne vrenges og vris til noe helt annet enn det som egentlig ble sagt. Og over til utsagn som fordømte henne.

• Dette var enormt smertefullt, og svært hemmende i sosial sammenheng. Jeg ante ikke hvordan jeg skulle forholde meg til gutter og menn. Ante ikke hverken hva jeg skulle si eller hvordan jeg skulle oppføre meg. Jeg følte meg bare på alle mulige måter unormal.

I denne perioden hadde hun også masse selvmordstanker, og pønsket på forskjellige måter å få gjort slutt på livet, begravelsen, osv. Disse tankene forfulgte henne helt fra barndommen og opp i godt voksen alder. Noe som førte til at hun begynte med fysisk skading i et forsøk på å dempe den psykiske smerten. Hun befant seg i en alder der hun hadde en del akne, og sto gjerne timevis foran speilet og knep og klorte. I tillegg benyttet hun seg av nåler for å forsterke effekten. Hun har fortsatt arr fra disse episodene. Anna sukker tungt, blir litt fjern i blikket og konkluderer med at det var mye smerte og stress som her kom til uttrykk. Familien visste at hun slet med noe, og skjønte at det foregikk ting på badet, så de prøvde snakke med henne gjennom døren. De fikk bare korte svar om at alt var ok, og klarte ikke å få henne ut av "boblen" der og da.

I den perioden slet hun også veldig på det emosjonelle planet. Hun gråt mye da ting hun hadde opplevd begynte å komme til overflaten. Og med disse, de fortrengte følelsene. Uten at hun selv enda skjønte hva det dreide seg om. Anna hadde jo fortsatt minnene fra det som hadde skjedd men koblet dem ennå ikke til overgrep. Hun opplevde etter hvert i denne prosessen også å kjenne på mye sinne og frustrasjon. Det kom gjerne til uttrykk ved at hun ofte kjeftet på familien. De skjønte imidlertid at det var noe som plaget Anna, og ba mye for henne denne tiden. I alle disse årene var det nok egentlig bare et fåtall utenom familien som skjønte at hun på en eller annen måte hadde det vanskelig. Hun fortalte jo ikke om alle kampene hun stod i.

Anna var seg dessuten meget bevisst at hun ikke orket tanken på å være en belastning for familie og venner. Hun var fast bestemt på å skulle klare seg på egenhånd, selv med en familie som var glad i henne og hadde omsorg for henne.

Mye av fritiden ble brukt til å spille fotball med venner, og dette fungerte nok som en slags terapi. Hun fikk da hvile litt mentalt, og klarte å fortrenge alle problemene en stakket stund. Når Anna finner frem bilder av seg selv, ser vi paradoksalt nok at majoriteten av disse viser en ung jente med et stort smil.

- Det var ikke slik at jeg aldri kjente på glede, kunne le og ha det gøy, men smilene mine dekket også over og skjulte mange vonde følelser som jeg i mange år ikke delte med noen og prøvde skyve bort, slår hun fast.

Et lite lys i enden av tunnelen

Da hun var rundt 18-19 år, befant hun seg på teltmøte med en evangelist fra USA. Underveis i møtet kjente hun sterkt at hun skulle gå frem til forbønn.

• En dame begynte å be for meg. Så kom evangelisten og sa: “The Holy Spirit told me you were molested as a child” (Den Hellige Ånd fortalte meg at du har blitt utsatt for overgrep da du var barn).

I det øyeblikket ble hun overveldet av en enorm smerte fra dypet av hennes sjel. Hun begynte å hulkegråte, klarte ikke å holde seg på bena og falt umiddelbart sammen på bakken. Evangelisten ba for henne, og erklærte at hun var «fri».

Men denne hendelsen viste seg kun å være boblen som brast, og begynnelsen på en lengre helbredelsesprosess. Et par dager senere beveget hun seg inn i en tid der det kom ut masse smerte i form av en voldsom hulkegråt, og hun kunne i perioder også oppleve sterke krampetrekninger. I løpet av denne tiden fortalte hun for første gang sine foreldre og søstre om hva som hadde skjedd i garasjen. Noe som opplevdes ekstremt vondt for alle, og spesielt for hennes mor.

Anna forteller videre at hun fortsatte med seksuell synd i flere år. Hun prøvde å ta et oppgjør med synden, men det åndelige festningsverket rundt det hele sto igjen. Så hun falt stadig vekk i synd, og ropte mye til Gud om hjelp og tilgivelse. For det var slettes ikke på denne måten hun ønsket å leve!

Tilbakeslag

Som 23-åring dro Anna til Israel med en tverrkirkelig organisasjon. Hun hadde bestemt seg for å gå på en form for bibelskole med folk fra hele verden. Her traff hun bl.a en hvit sørafrikaner på 38 år som hadde vært frelst i 8 måneder. De ble kjærester, men hun var egentlig ikke tiltrukket av ham. Hun var imidlertid i en ekstremt sårbar situasjon, og forsvarsverkene lå fortsatt i ruiner.

Kjæresteforhold mellom elevene var heller ikke tillatt på denne skolen. Noe som førte til at det som skjedde måtte skje i skjul.

• Jeg var ikke i stand til å ta gode avgjørelser for meg selv på denne tiden. Og jeg hadde et enormt behov for å bli elsket… I all min skam og opplevelse av avvisning følte jeg meg jo ikke elsket av Gud!

Kjæresten hadde ikke lagt vekk seksuell umoral, og han tvang seg på henne. Noe hun opplevde som ekstremt ubehagelig. Hun ønsket seg ut av det hele, men var ute av stand til å bryte seg løs. Han forgrep seg på henne flere ganger, da han gjorde ting mot hennes vilje. Noe som igjen forsterket alt fra barndommen. I tillegg var han svært kontrollerende. Summen av det hele ble enda mer skam i Annas liv.

Hun fikk etter hvert hjelp fra ansatte på skolen til å gjøre det slutt – og til å slutte med selvskading på flere plan. Anna fikk hjelp til å skifte spor, og tok de første vaklende skritt i forhold til å ta gode avgjørelser for seg selv.

• Siden har det vært en helbredelsesreise med Herren! Det har vært en lang og omfattende prosess. Men Gud har gjort det i det tempoet som var best for meg.

Fremtid og Håp

Hun opplevde seg fortsatt terrorisert av alle tankene og bildene hun hadde rundt det seksuelle, og befant seg i konstant kampmodus. Alt dette førte til at hun mistet frimodigheten i forhold til Gud. Men hun ropte stadig til Ham, samtidig som hun holdt seg vekke på grunn av skammen. Hun slet derfor fortsatt med selvmordstanker. Alt hun ønsket, var å bare få en slutt på det hun opplevde som en miserabel tilværelse.

En vakker vårdag i 2021 ble hun overtalt av en god venninne til å dra på møte med forkynneren Remy Andre Hornes. Han leverte et mektig budskap om endetiden, og stilte underveis forsamlingen på valg om den enkelte ønsket å gå med Gud i denne tiden. Anna ønsket så inderlig å være en av de som fulgte Ham, men kjente at noe holdt henne tilbake. Hun spurte Gud om hvorfor, og Han viste henne bilder, «filmklipp» og årsakssammenhenger fra hele hennes liv. Hvorpå det hele kulminerte i hendelsen i garasjen som 4-5 åring. Hun kjente videre på at det var ekstremt vanskelig å gå frem til forbønn. Ikke minst på grunn av skammen, men også fordi taleren var mann. Hun mobiliserte dog allikevel det hun hadde av mot og styrke, og kom seg frem til forbønnskøen. Underveis dit hadde hun også oppmuntret seg selv med tanken om at hun nok aldri kom til å se mannen igjen. Da det ble hennes tur, forklarte hun at hun slet psykisk på grunn av traumatiske opplevelser som barn.

• Remy Andre fikk da et kunnskapsord, og spurte meg om jeg hadde blitt seksuelt misbrukt som barn. Da brast det for meg, fortiden fosset ut, og jeg bekjente også det jeg hadde slitt med, inkludert pornografi.

Da predikanten ba for henne hulkegråt hun, og hun opplevde et voldsomt press fra mage og brystkasse.

I dagene etterpå kjente hun helt konkret at «kroken» eller "kloen" hun hadde opplevd å ha kjent i brystet i så mange år, var borte. Samt at alle de vanskelige tankene, bildene i hodet og all skammen var forduftet. Først i ettertid skjønte hun at hun var blitt utfridd fra åndskrefter som hadde plaget og terrorisert henne i så mange år.

Noen dager senere befant hun seg igjen på møte med Hornes. Her gikk hun frem til forbønn for å være helt sikker på at de urene «bildene» var vekke. Hun ble bedt for i forhold til disse, samt i forhold til minner, og ting hun hadde sett på internett. Alt hun da kjente, var et vidunderlig Guds Nærvær.

Kort tid senere prøvde fienden igjen å få innpass med alt fra fortiden, og Anna reagerte med frykt. Hun fikk dog det gode rådet å avvise angrepet i Navnet Jesus, så ville han fly! I samme øyeblikk kjente hun at det slapp taket og hun har aldri sett seg tilbake i forhold til urene minner og bilder. Og hun takker Gud ofte for den freden hun kjenner på og den saligheten det er å være helt fri disse plagene og kampene.

I tjeneste for Jesus

Etter en mektig utfrielses- og gjenopprettelsesprosess gjennom flere år, er hun nå satt inn i fulltidstjeneste sammen med mannen hun satset på aldri å se igjen, hans familie og resten av teamet i Tilbake Til De Gamle Stier. Hun er ansatt i 100 % stilling som misjonsmedarbeider, og sitter også i styret for foreningen. Når hun med stort engasjement forteller om dager med mange og varierte oppgaver, aner vi at dette ikke er en «ni-til-fire-jobb». Men rett og slett et kall. Inn i tjenesten som i sin tid var et redskap til å sette henne fri.

I det vi går inn for landing, slår hun fast sannheten i ordet om at Gud vender alt til det gode for den som elsker Ham. Hun uttrykker stor takknemlighet over at hun gjennom alt det vonde hun erfarte, virkelig har fått oppleve at Hans trofasthet og kjærlighet også gjaldt henne.

• Jeg hadde aldri lært Gud å kjenne på samme måte uten den reisen jeg har vært igjennom sammen med Ham. Det å oppleve Hans omsorg og kjærlighet slik, er uendelig dyrebart for meg. Jeg har mange ganger kjent at om jeg ikke har noe annet enn bare Jesus – da har jeg allikevel alt! Jeg har funnet mange skatter på veien gjennom mørket, men den største Skatten er Jesus og Hans Kjærlighet, og Gud som far!

“Jeg gir deg skatter som er skjult i mørket, og rikdommer som er gjemt på hemmelige steder, for at du skal vite at Jeg er Herren, Israels Gud, som har kalt deg ved navn.“ Jesaja 45:3

Anna er avslutningsvis klinkende klar på viktigheten av at noen tør å sette ord på den type problematikk hun selv kjempet med.

• Jeg tror at å slite med dette er langt vanligere enn vi tror, men det er skambelagt og tabubelagt og blir derfor ikke snakket om. Det er dog livsviktig å få formidlet at det er fullstendig frihet og gjenopprettelse tilgjengelig gjennom Jesus Kristus!

Første gang Anna delte vitnesbyrdet sitt offentlig kan du se på youtube kanalen vår under spillelisten “vitnesbyrd”